Tove og Jonas i Uganda

Det har nå gått ett år siden Tove satt på flyet til Geneve og lurte på hva i all verden hun hadde sagt ja til. Spørsmålene surret rundt i hodet i rekordfart som i en intern Jeopardy konkurranse: Hva skal jeg gjøre i Uganda, hvordan skal det gå og være så lenge borte, hvorfor ble jeg ikke sykepleier i stedet, hvor skal jeg bo, har jeg tatt med riktig klær, kommer jeg til å få Malaria, er det mulig å kjøpe vin der osv. Ett år etter er disse spørsmålene blitt erstatter med tusenvis av andre spørsmål med litt mer substans og retning:
- Hvordan bygge opp effektive distriktstjenester uten korrupsjon og unødvendige byråkratiske flaskehalser? Hvordan introdusere delegasjon av autoritet og effektiv informasjonsflyt i et veldig hierarkisk samfunn? Hvordan få bukt med overdreven respekt for autortiter, og hvordan bygge respekt for og finne inspirasjon fra virkelige autoriteter på sine felt? Hvordan skape et samfunn der kunnskap, innovativitet og intellekt er egenskaper som vektlegges høyest? Hvorfor er dyp religiøst samfunn full av løgner og bedrag- er religion bare sminke? Er korrupsjon et tegn på dårlig moral eller en overlevelsesstrategi?

Året har vært en dannelsesreise både for meg og Jonas. Jeg hadde en teoretisk ballast med meg, men alle vet at det er et stort hav mellom teori og praksis. Jeg har oppdaget at teori og praksis kan sammenlignes med et frieri (noe som jeg også har nyervervet erfaring fra). Planlegging av frieriet (bestemme tid, sted, champagne og talen- teorien bak frieriet) er latterlig enkelt. Problemet oppstår når man sitter ved sin kjære og den flotte planlagte talen blir erstattet med en strøm av tårer, stedet man har valgt er plutselig fylt opp med en gjeng fulle fotballsupportere og til slutt spør noen tenåringer om de kan få resten av champagnen. Selv om resultatet ble som planlagt, jeg fikk mitt ja, oppstod det en del uforutsette hindringer på veien som gjør at det ikke ble en ren plankekjøring.

Jeg har opplevd at teorier kan settes ut livet, med det er stadig vekk uventede hindringer som forsinker en enkel implementering som f.eks inngrodde rutiner, mangel på delegering av ansvar, ineffektivitet, mangel på eierskap, stjeling og mangel på intellektuell kapasitet.

Jonas kom med litt mindre teoretisk ballast og var åpen for det meste. Han har gått fasene fra naiv åpningsiver: dette må jo bli bra- til en mer skeptisk middelperiode der han oppdaget at det er jammen meg ikke lett å redde verden, til en avslutningsfase der oppsummeringen er at verden er komplisert.

Vi har hatt et fantastisk lærerikt år, som kommer til å gå inn i historien som ett av de viktigste årene i vårt liv, både profesjonelt og privat. Begge har hatt spennende arbeidsdager, og vi har diskutert masse og lest utrolig gode bøker. Jonas har ikke lest så mange bøker siden han var hektet på Hardy-guttene i 10 års alderen.

Vi har vært veldig heldige med de få vennene våre her i Arua, som i høyeste grad har bidratt til å utvide våre horisonter. For eksempel Veton fra Kosovo, som er full av røverhistorier fra Balkan på nittitallet. Per Olaf fra Sverige, nå bosatt i Beograd, har jobbet mange år i Pakistan blant annet. En av favoritthistoriene er da han satt på toppen av en stabel med klientjournaler og nektet den lokale politisjefen innsyn. Han ble deretter deportert. Til Afghanistan. Den livlige Serge fra Geneve ble sendt videre til Øst-Chad på grensen til Sudan, hvor rebeller gjør livet interessant for tiden. For ikke å glemme nederlandske Brecht, som er over middels god til å lage ”Mango-champagne”, noe han lærte seg for å overleve to år i jungelen i Papa Ny Guinea uten tilgang på brennevin.

Felix skaper veldig mye glede med sine stadig uventede tiltak. Han har nå blitt kastret, til stor forskrekkelse for den mannlige bekjentskapsgjengen her i Arua. Spesielt Veton advarer Jonas om at dette er mer enn et tegn (Run Jonas, Run). Det ser dog ikke ut til at Felix har tatt skade av det. Han legger ned like mange firfirsler som før, men han er mer inne på kveldene enn før. Han har etablert sin seng i myggnettingen over sengen vår, til tross for Jonas’ forsøk på å gjøre den utilgjengelig, og vi praktiserer nå en litt uortodoks versjon av køyeseng. Han er uten tvil den mest spesielle katten vi noen gang har blitt kjent med, og det sier faktisk litt.

Nå er det bare kort tid til vi kommer hjem. Vi gleder oss først og fremst til å treffe venner og familie som seg hør og bør, men listen er nok mye lengre enn som så. Savne-listen ser nå slik ut:
- drikke vann fra springen
- gå helt anonymt i gatene
- spise alt det vi har savnet (det er en separat liste som er for lang til å inkludere her)
- gå på cafe og drikke en god kaffe
- shoppe
- klatre
- gå tur i fjellet
- ta på varme klær
- kjøre på normal vei standard
- snakke norsk med flere enn 1
- kino/teater/opera
- slippe å tenke på malaria
- klippe hår

Skeptisk listen ser slik ut:
- temperatur/klima
- å se så mange bleikfiser på en gang
- kjøre på riktig side av veien
- kjøre med vanlig liten bil isede for en monsterbil som vi er vant med nå
- bo i toroms leilighet istedenfor 7 roms hus med stor hage og tjenere. (Tove kommer aldri til å stryke boxerne mine…)
- hvordan takler Felix kulde og snø?

Vi har nå bestemt oss for hvordan det neste året blir (det vil si fra juni 08 juni- 09). Vi har vært veldig i tvil, konferert med mange (takk for mange gode råd!) og har nå funnet ut at fornuften må seire over følelsene. Tove blir ett år til i Nord- Uganda (samme jobben som nå), mens Jonas drar hjem til Norge for å starte i en ny jobb for Norconsult. Det blir uten tvil veldig tøft, men Tove har heldigvis Felix å trøste seg med. Tove har blitt plukket ut til å være med i UNHCR’s ”Emergency Response Team”. Hun skal på 10 dagers trening (i sivilforsvarets leir på Lena av alle steder), og fra 1 juli kan hun bli sendt hvorsomhelst i verden på 72 timers varsel for å bistå i en eventuell krisesituasjon.

Fredag 13 juni flyr vi fra Arua. Huset og katten skal passes i sommerferien av en venn fra Leger uten Grenser. Tove og Jonas eventyr i Afrika er over for denne gang, men vi gleder oss til neste eventyr som ligger rett rundt svingen. Vi håper Dere har kost dere med bloggen, vi har i hvert fall kost oss med å skrive den!

Takk for denne gang!!

Fredag 21 desember var vi rimelig klare for juleferie, og satte oss på flyet til Kampala. Målet var juleaften på vulkanen Mt Elgon på 4321 meter. På flyplassen ble vi hentet i taxi, før vi kjapt rakk innom en matbutikk for å proviantere. Vi kom ikke fram til ”Trailhead’en” (liten landsby der stien starter) før det var mørkt, så vi var litt skeptiske til hvordan vi skulle få ordnet det praktiske med betaling av parkavgifter, ordne telt og andre ting vi skulle leie, og skaffe guide og porter. Vi hadde ringt i forkant og sagt at vi kom og hva vi ville ha, men klok av skade her i Uganda tok vi ikke ting for gitt…. Men så viste det seg å ikke være noe problem. Parkhovedkvarteret lå rett over veien til gjestehuset vårt ”Roses Last Chance”, og både guiden og porteren vi skulle ha bodde der eller på hovedkvarteret sitt. Så etter en stor porsjon middag, og en grei natts søvn (må ha vært den mest stille natten vi har opplevd) var det morgengry og klart for å komme seg av gårde!

Guiden var en trivelig kar med åtte unger, som utga seg for å være sjefsguiden i området. Han hadde en sliten sekk (med ukjent innhold), store gummistøvler uten sokker i, og ikke minst en skarpladd AK-47. Geværet var for å beskytte oss mot smuglere (Mt Elgon ligger på grensen mellom Kenya og Uganda) og ville dyr (det skal visst være etpar elefanter og bøfler på fjellet).  Vi har ikke stor ryggesekk med oss (tabbe fra Jonas’ side), så bæreren vår bar den store baggen greit på hodet han. Med en bananklase og en machete på toppen selvfølgelig.

Og det var langt og bratt… Nasjonalparkgrensen følger konturlinjen til 2000 m konturen. Opp dit gikk vi langs landsbyer og dyrket mark, til underholdning for de lokale. Det var nydelig landskap, og kjølig og frisk luft på morgenen. Litt dis lå under oss i dalen. Snart nærmet vi oss ”the wall of death”, en bratt fjellskrent flere hundre meter høy, med to lange trapper bygd inn i fjellsiden. Den har vel fortjent fått navnet sitt, for det var visst flere som har falt ned før i tiden (før de to trappene ble laget) på det sleipe underlaget. Kan skjønne at folk mister fotfestet av og til, prøv å gå barbeint på våt leire med ca 60 kg ved i en stropp rundt panna.

Vår guidebok foreslo å ta en overnatting ved Sasa camp på ca 2500 moh. Vi kom dit kl 11 til en tidlig lunch, etter å ha gått gjennom tykk jungelaktig skog med masse fugler og aper. Fant fort ut at det nok ikke var så langt og hardt opp til Mude cave camp på 3500 m som vi hadde fryktet. Og sant nok, etter etpar timers gange til etter lunch, gjennom tykk bambusskog, var vi vel framme ved første teltcamp. Vi hadde leid et telt av nasjonalparken, det viste seg å være et lite tomannstelt, et slikt som du gir til ungene dine for å leke på stranden om sommeren! Vi var glade for at det var oppholdsvær!

Maten bomma vi litt på, siden vi hadde dårlig tid da vi handlet, og fordi kokemulighetene var begrensede og uvisse. Vi skulle visst få lov til å låne bålet til bærerne hadde vi hørt. Så vi baserte kosten på hermetisert spaghetti. Tror det var greit for tove at vi heldigvis hadde med oss en del snop også… Neste tur skal maten stå i høysetet ble vi enige om.

Neste morgen var ”Summit day”, og vi var ivrige etter å komme oss i gang. Tove ville helst begynne å gå kl 02 om natta for å få med seg soloppgangen, slik hun hadde gjort på Kilimanjaro. Guiden var ikke helt med på notene, og påsto at det kunne være ville dyr ute da, og vi inngikk ett kompromiss om å komme oss av gårde kl 06.30. klarvær, og herlig frisk fjelluft møtte oss den morgenen. For en glede. Det var kaldt da vi stod opp, og vi hadde på oss alle klærne våre, inkludert ullundertøy, fleece, goretexjakker, lue, votter og hals. Ved naboteltet stod det en gærning i t-skjorte og plystret i vinden mens han pakket sammen teltet sitt.

What are you doing, sa jeg, did you forget all your clothes at home?

Fyren svarte med et smil: well, no, I am from Scandinavia. This is warm!

Yeah, nå har jeg hørt den også. Selv om jeg har vokst opp nord for polarsirkelen, så skal ingen komme her og fortelle at 7 grader og sur vind er varmt. Og attpåtil en datanerd fra Køben! Han sa dog at han sleit litt i varmen i Kampala da, der klarer vi oss faktisk ganske bra begge to!

Oppover vulkanen forandret vegetasjonen seg igjen, denne gang til høyfjellsflora, uten trær men med masse ”giant lobelia” og høyt gress. Solen strålte, og kroppene fungerte som bare det. Vi var alene i fjellet siden vi var først ute, og livet smilte. Lille julaften! Toppen ble nådd på rekordtid via relativt små stier, og så satt vi der og spiste snop og koste oss i steinura ved toppen. Utsikten ned i det 8 km i diameter store krateret (caldera) var storslått, vi var rett på grensa til Kenya, og solen var fortsatt med oss. Guiden fortalte røverhistorier, som da han i 2003 måtte skyte for å skremme unna noen viltre bøfler. Vi tok også bilder som dere kan se i fotoalbumet vårt.

På vei ned møtte vi de 10-15 andre som var på vei mot toppen, vi var glade for at vi hadde fått oss 45 min alene på toppen. Veien ned var nesten like lang som veien opp. Vi tok det rolig, for å skåne Tove’s knær mest mulig. Men 2600 høydemeter er nå en del uansett. Vi bestemte oss for å gå så langt ned som mulig samme dag, for å gjøre tredje og siste dagen så kort som mulig. Vi slo leir igjen i Sasa Camp, hvor vi feiret dagens suksess med et iskaldt bad i elven, en slurk Portvin og flottet oss med fruktsalat til dessert. Når det blir mørkt kl 19, blir ikke kveldene i teltet så veldig lange, og det er greit å komme seg tidlig opp. Nedturen skulle vise seg å bli et smertehelvette for Tove. Knærne sviktet totalt, og hun følte seg som Hr Flick, bare dobbelt så ille. Uten stavene(som ble brukt som krykker) som hun tilfeldigvis fikk lånt, hadde hun nok aldri kommet ned. Heldigvis kom vi ned til slutt, og en bil stod klar til å kjøre oss til Sipi Falls som ikke ligger langt unna. Det er et fantastisk 99 m høyt vannfall over en nydelig klippe, med en enorm hule under. Der sjekket vi inn på Sipi Falls Resort, et herlig sted ute på klippekanten. Det gjorde som vanlig godt med en dusj, og på kvelden sprettet vi en kald sjampis for å feire juleaften.

Gaver, mat, familie og venner var det lite av. Vi satt og lengtet hjem, og lurte på hvordan vi kom på den ”geniale” ideen om å bli i Uganda i jula. Vi har heldigvis hverandre da, men julaften er liksom en stor og tradisjonell familiehappening for begge to. Begge ringte hjem, før vi fikk seig kylling og ris til julemiddag (ikkeno a’la carte engang, vi måtte bare ta det som ble servert). Ikke hadde de rødvin heller. En litt annen juleaften enn vi er vant til kan man si. Ja ja, nå har vi prøvd det i hvert fall, og bestemt oss for å dra hjem neste år!

Vi hadde lest i guideboken at det var muligheter for sportsklatring i Sipi. Vi måtte jo bare prøve det! Fikk tak i Rob’s Rolling Rock, som tok oss med til en liten klippe som noen italienere hadde vært og boltet opp for ikke lenge siden. Rob hadde også fått utstyret og opplæringen derfra. Det var fantastisk å være tilbake på fjell, og å cruise opp etpar 6b ruter! Alle rutene var vertikale, og interessante med skjulte lommer og fingertak. ”Guiden” vår var dog litt skremmende. Man mister litt trua når man må lære opp guiden sin i sikkerheltsmessige viktigheter! Og klippen var ikke den flotteste i hele verden akkurat. Men Jonas fikk i hvert fall de verste klatreabstinensene beroliget for etpar dager. Tove hadde litt feber og var ikke klar for å utfordre gravitasjonskreftene i veldig stor grad, men brukte tiden på å lære guiden noen enkle sikkerhetsregler. Vi savner de gode og kjente klatrefeltene i Drammensfjorden, det er ikke mye som kan slå dem!

Adventstiden nærmer seg slutten, jula er like rundt hjørnet. Snart skal dere pynte huset og juletreet, måke litt snø, og så er alt klart for å sette seg ned ved et pyntet bord og spise ribbe, pinnekjøtt, drikke god vin og aquavit og åpne pakker fra venner og familie. For Tove blir dette den første jula uten den tradisjonelle julaftenen, Jonas har erfaring fra tidligere julaftener langt borte. Uansett det blir veldig rart og trist å være i Uganda på julaften. Det er først når man er borte at man virkelig verdsetter tradisjonene man har hjemme. Norske juletradisjoner er uten tvil vanligvis årets høydepunkt med de flotte rammene rundt.

Adventstiden er i Uganda har vært preget av mye jobb, varmere vær- vi nærmer oss tørketiden, og absolutt ingen julefølelse. Vi har gjort noen spede forsøk på å skape julestemning, på Luciadagen bakte vi lussekatter og sang luciasangen sammen med venner her hjemme i Mango Road, og så har vi en liten julekalender med en liten gave eller oppmerksomhet hver søndag. Den gode julefølelsen har dog latt vente på seg….

Til tross for at hjemlengselen er sterkere enn før så gleder vi oss til fjellturen i julehelgen. Det blir noe ut over det vanlige julefeiringen i hvert fall. Vi satser på å komme ned fra fjellet på kvelden juleaften, og skal dra rett på en fin resort hvor det nok blir god mat og drikke. Etter det skal vi endelig ut for å klatre! Det er visst et flott klatreområde ved Sipi Falls, hvor vi kan leie utstyr og guide av ”Rob’s Rolling Rock”. Det er også et savn, det å ikke kunne klatre her i Arua. Det blir også moro med besøk av familien til Jonas til nyttårsaften og tre uker etter. Vi satser på at de tar med seg pinnekjøtt og kålrabistappe!

Jonas har av ukjent grunn plutselig blitt agrikulturekspert, og holder på med opptrening av bønder i jordbruk. Prosjektet heter denne gang ”muligheten for utnyttelse av vannhyacinter i Nilen”, og er i regi av GTZ. Det er meningen at han skal lage et opplegg for videre ekspansjon av prosjektet, slik at flest mulig bønder langs Nilen kan utnytte ugresset til småskala gjødsling av for eksempel kjøkkenhagene sine.

Nå har vi vært her i 6 måneder. Tiden har gått veldig fort, og opplevelsene har vært mange. Huset begynner å ligne på et hjem, mye takket være Felix som har snudd opp ned på livet vårt. På Luciadagen ble han redd de bråkete gjestene våre og stakk av igjen. Han kom ikke tilbake før natten etterpå, noe som forårsaket nok en søvnløs natt. Kan tenke meg det er som å ha en tenåring i huset som ikke kommer hjem til avtalt tid.

Tove føler at hun endelig har oversikt på jobb og har mange planer for neste år. Den største utfordringen blir å lære distriktet en mer systematisk og effektiv måte å jobbe på. Den jobben de utfører i dag er langt i fra tilfredsstillende så noen folk skal fjernes helt, mens andre må læres opp fra bunnen.  Det er litt merkelig å skulle lære 50-åringen å gjøre jobben sin, men alt er i utgangspunktet så rart og annerledes her at jeg knapt tenker på det. Jeg blir nok oppfattet som veldig streng, og en mann tørr ikke å treffe meg lengre. Han skal for øvrig sparkes nå.

For en måned siden dro jeg til Juba i Sør-Sudan. Jeg tror Juba er det styggeste stedet jeg har sett. Byen har blitt bygd opp fra nesten ingenting og estetikk har definitivt ikke stått i høysetet. Søppel flyter i gatene, veiene er verre en her i Arua og veinettet er basert på tilfeldighetsprinsippet. Det er en massiv tilstedeværelse av internasjonale NGO-er, noe som gjør at prisene på mat og hus skyter i været. De har ikke rukket å bygge så mange hus enda, så mange bor på containerhotell. Det gjorde også jeg. Rommet er rett og slett en container på 5 kvadratmeter, akkurat plass til en seng og ett nattbord. Det er det styggeste og det dyreste rommet jeg noensinne har bodd på. 156 USD er en helt vanvittig pris for en natt på det stedet.

Grunnen til å dra til Juba var å delta på et møte om ”return and reintegration of refugee teachers”. Det er mange av flyktningene i Uganda som har tatt utdannelse og har jobbet som lærere i Uganda i mange år. Det er stor mangel på lærerer i Sør-Sudan så man skulle tro at dette skulle bli en enkel prosess, men ingenting er enkelt når det kommer til Sudan. Møtet var veldig interessant og det var meget høy tempertur. Jeg, sammen med noen andre, presset myndighetene hardt for at de skal legge forholdene bedre til rette for at lærerne vil dra tilbake. I pausen var det en som kom til meg og sa: ”You are riding a tiger”. Vi kom da til en slags enighet til slutt, men vi får se om lovnadene blir innfridd.     

Avslutningsvis kan vi fortelle om den lokale kjøreskolen her i Arua, kalt ”Nile Institute”. De kjører rundt huset her hele tiden, siden det er en naturlig sirkel av veier. Her om dagen slo det meg at noe var rart med den ene av kjøreskolebilene deres, en skranglete, gammel og bulkete Toyota Starlet: den hadde ingen speil!! Begge sidespeilene er borte (ikke bare knust…), og bakspeilet var knust. Tut og kjør. På vei hjem fra Oasis en mørk kveld (alle kvelder er forsåvidt like bek-mørke) kom det et skrangel og bulder mot oss som vi ikke skjønte helt hva var. Da det kom nærmere så vi at det var en lastebil, totalt uten lys. Men det hadde eieren fixa innmari greit, for ut av passasjervinduet hang det en liten kar med en dårlig lommelykt og viste vei!!!

TIA (”This Is Africa”)

Vi ønsker alle en god jul, og et riktig godt nyttår.

Store hilsener her fra Tove og Jonas i Uganda!

Hei alle der hjemme

I dag er første søndag i advent. Julekalenderen er åpnet, men ellers er det lite som minner om jul og førjulstemning.. Vi har vært ute og ordnet rosebuskene nå før lunch og har blitt litt solbrente på ryggen. Til tross for flott vær savner vi mandariner, adventsstake, snø, adventste, slaps, julesanger på radioen og pynt i gatene. Vi har lenge tenkt på hvordan det skal bli med jul her i Arua, og har konkludert med at det er like greit å gjøre noe helt annerledes enn å prøve å kopiere det man vanligvis gjør og spiser. Vi har derfor bestemt oss for å dra på fjelltur til Mount Elgon. Det er verdens største frittstående vulkan (i omkrets ved foten), og det åttende høyeste fjellet i Afrika med sine 4321 meter. Det ser helt fantastisk ut på bilder. Vi har bestilt og avtalt guide, porter og utstyr og begynner oppturen lørdag 22. desember. Vi er usikre på om det blir en 3 eller 4 dagers tur, det kommer litt an på form og føre. Det er veldig bratt så det blir uansett en tøff tur, siden vi begynner på 1200 m. Vi gleder oss masse til rødvin i teltet på juleaften, men det blir trist å dra fra Felix.

Vi får besøk av nesten hele Jessen Ruud klanen til nyttårsfeiring og 3 uker etter, så nå har vi endelig fått et spark i rumpa til å ordne alt i huset vi skulle ha ordnet i 6 måneder. Det tar jammen meg tid å få det slik man vil. Det er veldig lite shoppingmuligheter her i Arua, og vi er ikke så veldig ofte i Kampala, så veggene er fortsatt hvite og huset tomt for det stæsjet som forvandler et hus til et hjem. Vi var veldig flinke i går og fant noen flotte Congolesiske og Sudanske antikviteter, blant annet en svær 80 år gammel maske brukt til djevelutryddelse, og en 110 år gammel trompet formet som en kvinne. Trompeten skal visstnok være brukt til fødselsritualer. Vi gleder oss veldig til besøk, og har masse spennende planer.

Vi dro til Nairobi og Mombasa for et to uker siden. Tove skulle på kurs i Nairobi mens Jonas skulle shoppe, og så skulle vi kose i Mombasa. Nairobi var fint nok, men Mombasa var bare herlig. Vi bodde på en fantastisk Resort, helt nede ved det Indiske hav. Det var lavsesong, så vi følte oss nesten alene på det store hotellet. Resorten minte Tove litt for mye på Dirty Dancing hotellet for de som husker det, med litt for ivrige ansatte som skulle ha deg med på alt mulig moro saker og ting. Men det er tross alt delig med et slikt sted når man ikke er ute etter å oppleve området. Vårt mål var sol, sjø, strender, god mat og kos og det fikk vi oppfylt. Vi trente hver dag(squash og styrketrening), spiste sunt og sov mye så etter oppholdet var batteriene oppladet.

En kompis skulle bo i huset vårt imens vi var borte, og ta vare på Felix. Dette fungerte dessverre veldig dårlig. Felix er veldig usikker på ukjente mennesker så han løp ut og forsvant. Han var fremdeles borte da vi kom hjem, og leting i nabolaget var resultatløs. Det 5 dagers overskuddet fra Mombasa forsvant som dugg for solen og kvelden endte i tårer. Felix-gutten han kom heldigvis tilbake dagen etter vi kom hjem, skitten og full av flått/ticks. Han var supertynn og hadde fått skikkelig bank. Han er fremdeles noe redusert, men begynner å ligne sitt gamle jeg, med kosing og biting. Han har dessuten utviklet en noe sær uvane med å klatre opp i myggnettingen og legge seg til å sove. Vi ble litt overrasket for å si det mildt første gangen vi så katten vår sveve over ansiktene våre. Vi har innsett at det er helt utenkelig å dra fra han, så han blir nok med i kofferten når jeg drar hjem.

Jonas sitter naa paa cybercafe i Nairobi, hovedstaden i Kenya med over 3 mill innbyggere. Dette virker som en bra by, det er spennende aa tusle rundt og suge til seg inntrykkene! Vi bor paa lekkert hotel midt i byen, Hotel InterContinental. Det maa vaere det beste hotellet baade jeg og tove har vaert paa.

Tove er paa tre dagers opplaering/kurs med jobben, mens Jonas er paa tre dagers storbyopplevelse og shopping. Han liker aa vaere foelge (spouse).

Det er behagelig temperatur her, nesten kaldt paa morgenen. saa det er godt aa haa paa seg tynn jakke ja. Regntid er det og, ble staaende og vente en halvtime paa at regnet skulle stoppe.

Etter kl 8 pm er det nesten doedt i gatene i sentrum. Dette er et typisk sted aa ikke vandre full rundt omkring alene, og spesielt ikke som hvit person med dollar i lomma. Saa vi har ingen store planer om det! Naa paa dagtid er det vanlig folkevett som gjelder, og proeve aa passe seg for folk som kommer opp til en og forteller historier som:

jeg er flyktning og trenger bare bittelitt penger til aa komme meg hjem…

eller: jeg jobber paa hotellet ditt, kan ikke du bare hjelpe til littegranne her…. Sikkerheten er dog sagt aa vaere forbedret i de siste aar, men fortsatt kalles byen Nairobbery paa folkemunne.

Vi skal dra videre til Mombasa paa onsdag, med et gammelt og aerverdig nattog. har sovekupe, middag og frokost inkludert. det blir luksus. Vi skal ta oss en ukes bryllupsreise paa stranden ved det indiske hav, soer for Mombasa! Vi gleder oss stort, har en Moet & Chardonnet Sjampis i kofferten som venter! 

Jonas jobbet hektisk foer helgen (til og med loerdag) for aa faa ferdig sin rapport ang internrevisjon av NRC (flyktningeraadet). Har vaert rundt i bedriften og intervjuet ansatte for aa finne ut hva som fungerer godt, og hva som kan forbedres. Det har vaert utrolig spennende, og nyttig laering. Han skal jobbe mer med det naar han kommer hjem, samt at to prosjekter for GTZ ligger og venter ogsaa. Saa det er hektiske dager. Tove jobber hektisk hver dag.

Tove og jonas hilser fra Nairobi

Flere bilder er lagt til i dag, 16.10.07

Da var morroa over gitt. Leverte min rapport om potensialet for småskala irrigasjon til arbeidsgiveren min GTZ i går. Jeg håper at jeg får litt mer å gjøre i GTZ etterhvert. Jeg tror mulighetene er der, men det kommer jo ofte an på penger til prosjekter og litt flax. Nå er det uansett tilbake til livet på terrassen for denne gang. Kan ikke annet enn synes synd på meg. Hva skal jeg gjøre i dag? Dra til byen og shoppe? Ligge i hengekøyen og lese bok? Eller kanskje oppdatere hjemmesiden? Satser på det siste i dag. Har sittet og lastet, kopiert, lagret, overført og slettet bilder i dag. Slikt tar tid. Og så har jeg skrevet et nytt innlegg til bloggen.

Nå er det snart lunch. Jeg skal sykle og hente Tove på kontoret om en halv time. Så er det hjem for å spise pizza-rester fra i går. Vi hadde 10 stk på pils og pizza i går kveld, arbeidskolleger av Tove. Det var trivelig, og heldigvis ble det en pizza igjen. Vår hushjelp Moulda er en ekspert på å lage god pizza, så det spiser vi støtt og stadig. Og så er det innmari greit når vi får besøk, da er middagen ferdig når vi kommer hjem. Så vi lider vi ingen nød her i landet, hva gjelder ernæring. Vi har en kost bestående av masse frukt og grønt.

• Frokost begynner kl 0720, med kaffe/te, nylaget grovbrød, nylaget pineapple and banana smoothie, og kanskje litt youhurt og muesli. 
• Lunch er enten pasta m grønnsaker, rester eller brød eller chapati. 
• Middag er enda mer grønnsaker, og ris/potet/pasta alt ettersom.  

Fisk og kjøtt spiser vi hver gang vi er ute, noe som skjer stort sett etpar ganger i uka.

Og så har de god pils her, Nile Special, som alltid er kald i kjøleskapet mitt. Og vi får tak i vin til tove også. 

Ellers stryker hushjelpen til og med sokkene mine, og vasker hus og kjøkken daglig. Det er et skikkelig ork på søndagene når vi må vaske en tallerken eller to fra oppvasken som venter på vaskedama til mandag. Gartneren luker i bedene og fixer sykkelen min, og vakta åpner porten. For ett liv!! Blir ikke bare bare å komme hjem tror jeg. Begge to kommer til å ligge på sofaen og vente på at den andre tar oppvasken. Tove fikk forresten et skikkelig ”toilltak” her forrige helg, og begynte å vaske gulvet. Sa det var moro. Men det varte ikke lenge.

Håper dere liker å følge med på livet vårt her nede. Det er herlig å skrive i bloggen, det er som en dagbok for oss. Unnskyld at det ikke er daglige oppdateringer, men det begrenser seg litt hvor mye som kan skrives. Og så får jeg bare beklage at det ikke legges ut flere bilder, men det tar så utroooolig lang tid å laste opp. Jeg skal prøve litt til i dag, vi får se om det går.

Den 23.06.07 dro jeg på ”hovedkontoret” til Uganda TeleCom UTC (kontoret er en container nedi byen her). De har ingenting i sjappa annet enn to gamle hustelefoner, en tom reklame/brosjyre holder, og en dame bak disken. Internetten funker slik at man kjøper en type hustelefon (som er trådløs modem), og så må en ha en datakabel fra telefonen til PC’en. Greit nok. De hadde dessverre ikke noen datakabler igjen. Sorry sorry. Kommer snart. OK, jeg kommer innom senere og hører da. Etter å ha vært innom hver fredag i noen uker, ber jeg dem om å ringe meg når de får inn kabelen. Hørte ingenting på lenge, så jeg glemte hele greia. Så blir vi vekt opp en lørdagsmorgen, av UTC dama som fornøyd proklamerer at: ”ja nå er datakabelen kommet!!”

Topp sier jeg, kommer på mandag.

Mandag formiddag i containeren: hmm. Skal vi se. Sjefen er ikke tilstede, han har nøkkelen til der datakablene er, så jeg kan dessverre ikke få internett i dag. Men det er bare å komme igjen senere.

Tirsdag formiddag i containeren: hmmm. Skal vi se. Det er dessverre ingen telefoner igjen. Den siste ble solgt i går. Sorry sorry. Du må vente til vi får inn flere telefoner.

Så nå har de mange datakabler, men ingen telefoner. Tror innkjøperen trenger litt basic logistikkundervisning. Nå sitter jeg med mobilen foran meg og venter på at de skal ringe. Det er 6 uker siden de sa at telefonen kommer snart. Så jeg bruker internettcafe istedenfor jeg. Det skal ikke være lett! 

Etter masse regn de siste ukene (dere har vel sett på nyhetene om flommene i Uganda), så har det vært fint vær de siste tre dagene. Vi er ikke påvirket av flom her oppe i høyden (Arua er 1200 moh). Det er deilig med godvær, det er utrolig hvor det hjelper på humøret også. deilig å stå opp, åpne døren ut til terrassen, og myse mot sola! Men president Museveni har proklamert flomområdene i øst for nasjonale katastrofeområder. Så det er mange som lider andre steder i landet, dessverre. Avisskribentene i den gode uavhengige avisa ”Daily Monitor” er ikke helt fornøyd med kriseberedskapen og oppfølgingen fra regjeringen som seg hør og bør.

Felix liker godt å ligge i fanget mitt når jeg sitter og jobber på pc’en. Etter noen aktive runder på gulvet jaktende på en av lekene han har, er det deilig å sove en blund i fanget til matfar. Nå hadde jeg tenkt meg til byen på internettcafe for å poste denne bloggen, men jeg må nok sitte en stund og vente til han våkner opp. Eller ikke.

Håper dere alle har det fint der hjemme. Tove og Jonas koser seg i hvert fall videre i Uganda!

Vi har blitt foreldre! Vidunderet heter Felix og er en søt katt med en sjarm som overgår alle babyer jeg noensinne har møtt.. Han er ca 3 måneder gammel, men er allerede en sta liten gutt som vet hva han vil. Han varierer fra å være en Orkan som klatrer i myggnettingen så det knaker i hengslene, til å være den søteste, mest kosete katt man kunne ønske.

Vi fikk Felix for en uke siden, og det har vært en uke som en berg og dalbane. Jeg ble lovet en liten jente kattunge, men den gutten som spratt ut av esken en uke siden var langt fra en liten kattunge, mer en halvvoksen katt. Som seg hør og bør gjemte han seg med en gang han slapp ut av esken. Vi hadde full forståelse for at katten trengte litt tid til å tilpasse seg et nytt hus, og nye mennesker, og ignorerte isolasjonsstrategien den første dagen. Dagen etter spiste vi som vanlig frokost på verandaen, og hadde døren åpen. Vi hadde ikke sett snurten av katten hele dagen, og begynte å saumfare huset. Ingen katt var i sikte og vi begynte å innse at katten var og ble forsvunnet. Vaktens leterunde ute var også resultatløs og etter noen timer konkluderte vi med at katten var og ble borte. Skuffelsen å ende som den mest mislykkede mor noensinne satte en liten demper på lørdagen.

Da vi kom hjem igjen på lørdagsnatta, etter å ha overvært det særeste ”fashion show” noensinne, oppdaget vi at det nybakte brødet som lå på benken hadde endret både størrelse og fasong. Her var det ugler i mosen. Jeg tenkte med en gang at vi hadde rotter i huset. Jonas mente bestemt at vi hadde en liten kattepus i huset. Vi lette huset rundt enda en gang, men fremdeles ingen resultat. Så begynte finletingen – det vil si å begynne å løfte på møbler og hvitevarer. Da turen kom til ovnen spratt Felix ut i en vill fart og bidro nesten til et hjerteattakk hos undertegnede som fremdeles var overbevist om rotteteorien.

Søndag var Felix klar for å innlede ett forhold til oss, og siden har det gått slag i slag. Nå eier katten hele huset og forventer sin del av vår seng. Der setter Jonas ned foten og døren stenges hver kveld til min store fortvilelse. Å høre på de såre katteskrikene er fullstendig hjerteskjærende.

Det er helt fantastisk å få et nytt familiemedlem. Jeg hadde fullstendig glemt hvor koselig det er å ha et dyr som venter på at du skal komme hjem. Problemet nå er hva skal jeg gjøre når jeg flytter hjem igjen……

Jonas er opptatt på jobb, og syter stadig over hvor fælt det er å ha en jobb å gå til. Fredag 14 sept er deadline for irrigasjonsprosjektet. Planen med rapporten er at den skal være som et stort oppslagsverk innen alt man bør vite om småskala irrigasjon her i området. Vi får nå se hva det blir til. Men han føler nesten at han er tilbake til eksamensperioden i studietiden igjen, der man må gjøre mye på kort tid.

For noen helger siden var vi i Murchison Falls igjen. Denne gangen hadde vi bedre tid enn forrige gang, og hadde en viss oversikt over hva vi ville se og gjøre. Vi dro sammen med Johannes fra GTZ, og sjåføren i pick-up’en denne gangen var James. Dessverre var drømmehotellet vårt, Paraa Safari Lodge, fullt på grunn av at hotellet var fullt av statsoverhoder som var på konferanse sammen med Ugandas president Museveni. Vi kom oss av gårde på morgenkvisten, og tok oss god tid. Det er så herlig å komme seg ut i de kalde og klare morgenene her, med sol og friske farger og liv i gatene.

Da vi kom oss inn i parken (gratis denne gangen også, siden vi har en government bil – GTZ samarbeider med government of Uganda), var det rett opp på lasteplanet igjen. Det er det beste med hele parken. Å stå bakpå der, med vind i håret (og vikene), og bare suge inn alle inntrykkene. Vi så mange av de samme dyrene som sist. Vi kom tidsnok til båttur kl 14, oppover Nilens fruktbare vann, til Murchison Falls, fossen som har gitt navn til parken. Det var helt rått! Det var sol og fint vær, og vi fikk sitte alene helt foran i båten. Og dyrelivet langs Nilen er bare helt enestående. Vi så tonnevis (bokstavlig talt) med flodhester. De er utrolig morsomme dyr. Av og til stikker bare ørene og øynene opp. Og av og til er de helt oppe på land og viser den enorme rumpa. Tok ca 120 bilder av flodhester. Videre var det elefanter i vannkanten, bøfler, krokodiller, masse fugler, herlig natur og jungel, og god stemning. Og fossen var flott!

Vi overnattet på en litt shabby campingplass, hvor vi fikk vår egnen hytte. Det er noe eget å dusje av seg svette og støv etter en flott dag ute i Afrikas villmark! Og så godt det smaker med et glass kald hvitvin. For ikke å snakke om en iskald pils.

Dagen etter var det opp kl 6 for å komme oss på ”early morning game ride”, det er visst da dyrene er mest aktive. Var ikke helt overbevist om at det er tilfelle, men. Vi var uansett så heldige å få se løve, Jonas’ første opplevelse med den slags. Litt langt unna og alt det der, men han er uansett frelst. Det var litt rart, for det sto noen hjortedyr og prøvde å skremme bort løvinnen, både med samarbeid og lyder. Og løvinnen trakk seg tilbake! Det var uventet. Etterpå bar det opp til toppen av fossen som vi var ved foten av dagen før. Det var skikkelig vilt. Greit nok at Vøringfossen er høyere, men å sende hele Nilen ned et 43 m høyt og smalt juv. Det er krefter i sving, og en skjønner nå en står der på kanten med vannspruten i ansiktet, at det er futt i vannkraftverk!

Nå er det kveld og søndag. I morgen er atter en dag på jobb. Vi har kost oss med ”Gudfaren II” på DVD, og nå skal vi legge oss og lese bok. Vi holder på med en bok sammen ”The heart of Darkness”, og så har vi hver sine prosjekter gående. Jonas har aldri lest så mange bøker før som nå, og er skikkelig fornøyd. Skal begynne med Nobelprisvinner Orphan Pamok’s Istanbul når han slutter av skrivingen straks. Tove holder på med ”Abyssinian Chronicles”, som hun er blitt skikkelig hektet på i hengekøyen i dag.

Nå har vi endelig flyttet inn i vårt nye hjem. Etter en måned på gjestehuset var det veldig godt å ha et eget sted. Og for et sted! Vi har en stor hage med avocado trær, mango trær, et appelsintre (som vi nettopp har plantet), og masse busker og blomster i alle regnbuens farger. Huset vårt er rett og slett et droemmehus. Vi har 4 soverom, men har bare møblert to av de. Vi har to stuer, stort kjøkken og to terrasser. Jeg sitter i skrivende stund og spiser frokost på den ene av terrassen der vi har hengt opp de to hengekøyene vi fikk i bryllupet. Takk for gaven Linni, Anja og Mari. Den er til stor glede og avslapping!
Det beste av alt er at vi har en ganske stor kjøkkenhage der vi har plantet masse grønnsaker og urter. Vi spiste vår første selvdyrkede squash og grønne bønner her om dagen, og det smakte helt utmerket.

Som dere sikkert skjønner trengs det en stor stab for å drive dette palasset og som seg hør og bør har vi en hushjelp som arbeider 5 dager i uken. Hun er en flink hushjelp men enda flinkere syerske. Hun har en egen butikk i byen, men hun benytter som regel vårt lille hus med to rom og toalett i bakhagen til å arbeide i. Som ”betaling” for leien syr hun gratis for oss. En fantastisk ordning som vi kommer til å benytte oss av mye fremover.

Vi har også en gartner som er her 3 dager i uken. Vi har videre både dagvakt og nattvakt. Dagvakten er en utrolig hyggelig mann som er pålitelig og flink. Nattvaktene er en annen historie. Det skal i utgangspunktet være to bevæpnede vakter i løpet av hele natten (fra 7 til 7), men som jeg ofte prøver å fortelle dem så hjelper det oss lite at de ligger og sover. En liten høneblund kan tilgis, men det har hendt at vi må slå hardt og lenge på metallporten (det er ikke akkurat en beskjeden lyd) før han som sitter like ved porten har våknet. Han andre kan derimot sove sin skjønnhetssøvn uhindret- bak huset. Så det er i utgangspunktet fritt frem for hvem som helst å klatre over muren og nappe vakten i barten.

Utfordringen med et stort hus er å få fylt opp huset for å få bort ekkoet. Vi gjorde en innsats sist uke i Kamala med å handle en god del (vi har kjøpt brødbakemaskin! For en fantastisk oppfinnelse!), men vi har en lang vei å gå før vi har fått satt vårt personlige preg på huset.

Murchison Falls nasjonalpark er en park som ligger ca 2 timer soer for Arua, ved Nilens bredder. Vi hørte om parken fra vi kom hit, og hadde veldig lyst til å dra. Transportproblemer hindret oss lenge i å dra, men en lørdag for noen helger siden fikk vi endelig muligheten til en liten ekspedisjon. Vi dro i en GTZ bil med sjåfør (for mer info om GTZ, se senere). Vi dro sammen med Serge og Johannes i en pickup, det vil si full bil og stormende jubel! Vi kom oss tidlig av gårde, og var spente på om vi kom oss inn i parken uten å måtte betale 30 dollar pr pers som prisen egentlig er for dagsbesøkende turister. Vel framme ved porten til parken, viste det seg at sjåføren vår Tony kjennte noen av vaktene, og siden vi også hadde ”Government” klistremerker på bilen (GTZ samarbeider med myndighetene) slapp vi inn gratis. Det var en herlig dag, varmt og sol, så vi var ikke sene med å komme oss opp på lasteplanet på pickupen for å nyte utsikten over parken og vinden i håret. Landskapet er fullt av spennende trær og planter, og Nilen slynger seg midt i. Vi kjørte rundt på noen små grusveier på ”Game drive”, og fikk se mange av de fantastiske dyrene vi bare har hørt om før (i hvert fall Jonas som ikke har vært på safari før). Vi så villsvin, giraff, mange forskjellige hjortedyr, bøffel, elefant, apekatter, fugler, samt noe som må ha vært flodhester! Det var utrolig spennende, og nærheten vi følte til naturen og dyrene bakpå lasteplanet var ubeskrivelig.

Denne naerheten fikk vi foele paa kroppen da vi kom litt fort rundt en sving og moette paa en veldig sint elefant 5 meter unna bilen. Vi sperret retrettmuligheten hans og hans reaksjon var ganske imponerende med hoey trompetlyd og viftende oerer. Sjaafoeren saa ingenting og skjoente ikke helt hvorfor vi slo i taket og ropte DRIVE!!!NOW!!! Guiden vaar visste derimot raad og hadde et lite triks paa lager-en kjapp haandbevelse og et sint ansiktsutrykk fungerte faktisk helt bra og elefantens planer med aa angripe bilen ble utsatt. Vi derimot kjoerte det remmer og toey kunne holde.

Vi stoppet også innom luksushotellet ”Paraa Lodge” for en pils og et vinglass for å fukte strupen etter alt støvet. Dit har vi tenkt oss tilbake for å slappe av i bassenget.

Bilder fra turen blir lagt ut med det foerste