Tove og Jonas i Uganda

Vi har blitt foreldre! Vidunderet heter Felix og er en søt katt med en sjarm som overgår alle babyer jeg noensinne har møtt.. Han er ca 3 måneder gammel, men er allerede en sta liten gutt som vet hva han vil. Han varierer fra å være en Orkan som klatrer i myggnettingen så det knaker i hengslene, til å være den søteste, mest kosete katt man kunne ønske.

Vi fikk Felix for en uke siden, og det har vært en uke som en berg og dalbane. Jeg ble lovet en liten jente kattunge, men den gutten som spratt ut av esken en uke siden var langt fra en liten kattunge, mer en halvvoksen katt. Som seg hør og bør gjemte han seg med en gang han slapp ut av esken. Vi hadde full forståelse for at katten trengte litt tid til å tilpasse seg et nytt hus, og nye mennesker, og ignorerte isolasjonsstrategien den første dagen. Dagen etter spiste vi som vanlig frokost på verandaen, og hadde døren åpen. Vi hadde ikke sett snurten av katten hele dagen, og begynte å saumfare huset. Ingen katt var i sikte og vi begynte å innse at katten var og ble forsvunnet. Vaktens leterunde ute var også resultatløs og etter noen timer konkluderte vi med at katten var og ble borte. Skuffelsen å ende som den mest mislykkede mor noensinne satte en liten demper på lørdagen.

Da vi kom hjem igjen på lørdagsnatta, etter å ha overvært det særeste ”fashion show” noensinne, oppdaget vi at det nybakte brødet som lå på benken hadde endret både størrelse og fasong. Her var det ugler i mosen. Jeg tenkte med en gang at vi hadde rotter i huset. Jonas mente bestemt at vi hadde en liten kattepus i huset. Vi lette huset rundt enda en gang, men fremdeles ingen resultat. Så begynte finletingen – det vil si å begynne å løfte på møbler og hvitevarer. Da turen kom til ovnen spratt Felix ut i en vill fart og bidro nesten til et hjerteattakk hos undertegnede som fremdeles var overbevist om rotteteorien.

Søndag var Felix klar for å innlede ett forhold til oss, og siden har det gått slag i slag. Nå eier katten hele huset og forventer sin del av vår seng. Der setter Jonas ned foten og døren stenges hver kveld til min store fortvilelse. Å høre på de såre katteskrikene er fullstendig hjerteskjærende.

Det er helt fantastisk å få et nytt familiemedlem. Jeg hadde fullstendig glemt hvor koselig det er å ha et dyr som venter på at du skal komme hjem. Problemet nå er hva skal jeg gjøre når jeg flytter hjem igjen……

Jonas er opptatt på jobb, og syter stadig over hvor fælt det er å ha en jobb å gå til. Fredag 14 sept er deadline for irrigasjonsprosjektet. Planen med rapporten er at den skal være som et stort oppslagsverk innen alt man bør vite om småskala irrigasjon her i området. Vi får nå se hva det blir til. Men han føler nesten at han er tilbake til eksamensperioden i studietiden igjen, der man må gjøre mye på kort tid.

For noen helger siden var vi i Murchison Falls igjen. Denne gangen hadde vi bedre tid enn forrige gang, og hadde en viss oversikt over hva vi ville se og gjøre. Vi dro sammen med Johannes fra GTZ, og sjåføren i pick-up’en denne gangen var James. Dessverre var drømmehotellet vårt, Paraa Safari Lodge, fullt på grunn av at hotellet var fullt av statsoverhoder som var på konferanse sammen med Ugandas president Museveni. Vi kom oss av gårde på morgenkvisten, og tok oss god tid. Det er så herlig å komme seg ut i de kalde og klare morgenene her, med sol og friske farger og liv i gatene.

Da vi kom oss inn i parken (gratis denne gangen også, siden vi har en government bil – GTZ samarbeider med government of Uganda), var det rett opp på lasteplanet igjen. Det er det beste med hele parken. Å stå bakpå der, med vind i håret (og vikene), og bare suge inn alle inntrykkene. Vi så mange av de samme dyrene som sist. Vi kom tidsnok til båttur kl 14, oppover Nilens fruktbare vann, til Murchison Falls, fossen som har gitt navn til parken. Det var helt rått! Det var sol og fint vær, og vi fikk sitte alene helt foran i båten. Og dyrelivet langs Nilen er bare helt enestående. Vi så tonnevis (bokstavlig talt) med flodhester. De er utrolig morsomme dyr. Av og til stikker bare ørene og øynene opp. Og av og til er de helt oppe på land og viser den enorme rumpa. Tok ca 120 bilder av flodhester. Videre var det elefanter i vannkanten, bøfler, krokodiller, masse fugler, herlig natur og jungel, og god stemning. Og fossen var flott!

Vi overnattet på en litt shabby campingplass, hvor vi fikk vår egnen hytte. Det er noe eget å dusje av seg svette og støv etter en flott dag ute i Afrikas villmark! Og så godt det smaker med et glass kald hvitvin. For ikke å snakke om en iskald pils.

Dagen etter var det opp kl 6 for å komme oss på ”early morning game ride”, det er visst da dyrene er mest aktive. Var ikke helt overbevist om at det er tilfelle, men. Vi var uansett så heldige å få se løve, Jonas’ første opplevelse med den slags. Litt langt unna og alt det der, men han er uansett frelst. Det var litt rart, for det sto noen hjortedyr og prøvde å skremme bort løvinnen, både med samarbeid og lyder. Og løvinnen trakk seg tilbake! Det var uventet. Etterpå bar det opp til toppen av fossen som vi var ved foten av dagen før. Det var skikkelig vilt. Greit nok at Vøringfossen er høyere, men å sende hele Nilen ned et 43 m høyt og smalt juv. Det er krefter i sving, og en skjønner nå en står der på kanten med vannspruten i ansiktet, at det er futt i vannkraftverk!

Nå er det kveld og søndag. I morgen er atter en dag på jobb. Vi har kost oss med ”Gudfaren II” på DVD, og nå skal vi legge oss og lese bok. Vi holder på med en bok sammen ”The heart of Darkness”, og så har vi hver sine prosjekter gående. Jonas har aldri lest så mange bøker før som nå, og er skikkelig fornøyd. Skal begynne med Nobelprisvinner Orphan Pamok’s Istanbul når han slutter av skrivingen straks. Tove holder på med ”Abyssinian Chronicles”, som hun er blitt skikkelig hektet på i hengekøyen i dag.