Tove og Jonas i Uganda

Adventstiden nærmer seg slutten, jula er like rundt hjørnet. Snart skal dere pynte huset og juletreet, måke litt snø, og så er alt klart for å sette seg ned ved et pyntet bord og spise ribbe, pinnekjøtt, drikke god vin og aquavit og åpne pakker fra venner og familie. For Tove blir dette den første jula uten den tradisjonelle julaftenen, Jonas har erfaring fra tidligere julaftener langt borte. Uansett det blir veldig rart og trist å være i Uganda på julaften. Det er først når man er borte at man virkelig verdsetter tradisjonene man har hjemme. Norske juletradisjoner er uten tvil vanligvis årets høydepunkt med de flotte rammene rundt.

Adventstiden er i Uganda har vært preget av mye jobb, varmere vær- vi nærmer oss tørketiden, og absolutt ingen julefølelse. Vi har gjort noen spede forsøk på å skape julestemning, på Luciadagen bakte vi lussekatter og sang luciasangen sammen med venner her hjemme i Mango Road, og så har vi en liten julekalender med en liten gave eller oppmerksomhet hver søndag. Den gode julefølelsen har dog latt vente på seg….

Til tross for at hjemlengselen er sterkere enn før så gleder vi oss til fjellturen i julehelgen. Det blir noe ut over det vanlige julefeiringen i hvert fall. Vi satser på å komme ned fra fjellet på kvelden juleaften, og skal dra rett på en fin resort hvor det nok blir god mat og drikke. Etter det skal vi endelig ut for å klatre! Det er visst et flott klatreområde ved Sipi Falls, hvor vi kan leie utstyr og guide av ”Rob’s Rolling Rock”. Det er også et savn, det å ikke kunne klatre her i Arua. Det blir også moro med besøk av familien til Jonas til nyttårsaften og tre uker etter. Vi satser på at de tar med seg pinnekjøtt og kålrabistappe!

Jonas har av ukjent grunn plutselig blitt agrikulturekspert, og holder på med opptrening av bønder i jordbruk. Prosjektet heter denne gang ”muligheten for utnyttelse av vannhyacinter i Nilen”, og er i regi av GTZ. Det er meningen at han skal lage et opplegg for videre ekspansjon av prosjektet, slik at flest mulig bønder langs Nilen kan utnytte ugresset til småskala gjødsling av for eksempel kjøkkenhagene sine.

Nå har vi vært her i 6 måneder. Tiden har gått veldig fort, og opplevelsene har vært mange. Huset begynner å ligne på et hjem, mye takket være Felix som har snudd opp ned på livet vårt. På Luciadagen ble han redd de bråkete gjestene våre og stakk av igjen. Han kom ikke tilbake før natten etterpå, noe som forårsaket nok en søvnløs natt. Kan tenke meg det er som å ha en tenåring i huset som ikke kommer hjem til avtalt tid.

Tove føler at hun endelig har oversikt på jobb og har mange planer for neste år. Den største utfordringen blir å lære distriktet en mer systematisk og effektiv måte å jobbe på. Den jobben de utfører i dag er langt i fra tilfredsstillende så noen folk skal fjernes helt, mens andre må læres opp fra bunnen.  Det er litt merkelig å skulle lære 50-åringen å gjøre jobben sin, men alt er i utgangspunktet så rart og annerledes her at jeg knapt tenker på det. Jeg blir nok oppfattet som veldig streng, og en mann tørr ikke å treffe meg lengre. Han skal for øvrig sparkes nå.

For en måned siden dro jeg til Juba i Sør-Sudan. Jeg tror Juba er det styggeste stedet jeg har sett. Byen har blitt bygd opp fra nesten ingenting og estetikk har definitivt ikke stått i høysetet. Søppel flyter i gatene, veiene er verre en her i Arua og veinettet er basert på tilfeldighetsprinsippet. Det er en massiv tilstedeværelse av internasjonale NGO-er, noe som gjør at prisene på mat og hus skyter i været. De har ikke rukket å bygge så mange hus enda, så mange bor på containerhotell. Det gjorde også jeg. Rommet er rett og slett en container på 5 kvadratmeter, akkurat plass til en seng og ett nattbord. Det er det styggeste og det dyreste rommet jeg noensinne har bodd på. 156 USD er en helt vanvittig pris for en natt på det stedet.

Grunnen til å dra til Juba var å delta på et møte om ”return and reintegration of refugee teachers”. Det er mange av flyktningene i Uganda som har tatt utdannelse og har jobbet som lærere i Uganda i mange år. Det er stor mangel på lærerer i Sør-Sudan så man skulle tro at dette skulle bli en enkel prosess, men ingenting er enkelt når det kommer til Sudan. Møtet var veldig interessant og det var meget høy tempertur. Jeg, sammen med noen andre, presset myndighetene hardt for at de skal legge forholdene bedre til rette for at lærerne vil dra tilbake. I pausen var det en som kom til meg og sa: ”You are riding a tiger”. Vi kom da til en slags enighet til slutt, men vi får se om lovnadene blir innfridd.     

Avslutningsvis kan vi fortelle om den lokale kjøreskolen her i Arua, kalt ”Nile Institute”. De kjører rundt huset her hele tiden, siden det er en naturlig sirkel av veier. Her om dagen slo det meg at noe var rart med den ene av kjøreskolebilene deres, en skranglete, gammel og bulkete Toyota Starlet: den hadde ingen speil!! Begge sidespeilene er borte (ikke bare knust…), og bakspeilet var knust. Tut og kjør. På vei hjem fra Oasis en mørk kveld (alle kvelder er forsåvidt like bek-mørke) kom det et skrangel og bulder mot oss som vi ikke skjønte helt hva var. Da det kom nærmere så vi at det var en lastebil, totalt uten lys. Men det hadde eieren fixa innmari greit, for ut av passasjervinduet hang det en liten kar med en dårlig lommelykt og viste vei!!!

TIA (”This Is Africa”)

Vi ønsker alle en god jul, og et riktig godt nyttår.

Store hilsener her fra Tove og Jonas i Uganda!