Tove og Jonas i Uganda

Fredag 21 desember var vi rimelig klare for juleferie, og satte oss på flyet til Kampala. Målet var juleaften på vulkanen Mt Elgon på 4321 meter. På flyplassen ble vi hentet i taxi, før vi kjapt rakk innom en matbutikk for å proviantere. Vi kom ikke fram til ”Trailhead’en” (liten landsby der stien starter) før det var mørkt, så vi var litt skeptiske til hvordan vi skulle få ordnet det praktiske med betaling av parkavgifter, ordne telt og andre ting vi skulle leie, og skaffe guide og porter. Vi hadde ringt i forkant og sagt at vi kom og hva vi ville ha, men klok av skade her i Uganda tok vi ikke ting for gitt…. Men så viste det seg å ikke være noe problem. Parkhovedkvarteret lå rett over veien til gjestehuset vårt ”Roses Last Chance”, og både guiden og porteren vi skulle ha bodde der eller på hovedkvarteret sitt. Så etter en stor porsjon middag, og en grei natts søvn (må ha vært den mest stille natten vi har opplevd) var det morgengry og klart for å komme seg av gårde!

Guiden var en trivelig kar med åtte unger, som utga seg for å være sjefsguiden i området. Han hadde en sliten sekk (med ukjent innhold), store gummistøvler uten sokker i, og ikke minst en skarpladd AK-47. Geværet var for å beskytte oss mot smuglere (Mt Elgon ligger på grensen mellom Kenya og Uganda) og ville dyr (det skal visst være etpar elefanter og bøfler på fjellet).  Vi har ikke stor ryggesekk med oss (tabbe fra Jonas’ side), så bæreren vår bar den store baggen greit på hodet han. Med en bananklase og en machete på toppen selvfølgelig.

Og det var langt og bratt… Nasjonalparkgrensen følger konturlinjen til 2000 m konturen. Opp dit gikk vi langs landsbyer og dyrket mark, til underholdning for de lokale. Det var nydelig landskap, og kjølig og frisk luft på morgenen. Litt dis lå under oss i dalen. Snart nærmet vi oss ”the wall of death”, en bratt fjellskrent flere hundre meter høy, med to lange trapper bygd inn i fjellsiden. Den har vel fortjent fått navnet sitt, for det var visst flere som har falt ned før i tiden (før de to trappene ble laget) på det sleipe underlaget. Kan skjønne at folk mister fotfestet av og til, prøv å gå barbeint på våt leire med ca 60 kg ved i en stropp rundt panna.

Vår guidebok foreslo å ta en overnatting ved Sasa camp på ca 2500 moh. Vi kom dit kl 11 til en tidlig lunch, etter å ha gått gjennom tykk jungelaktig skog med masse fugler og aper. Fant fort ut at det nok ikke var så langt og hardt opp til Mude cave camp på 3500 m som vi hadde fryktet. Og sant nok, etter etpar timers gange til etter lunch, gjennom tykk bambusskog, var vi vel framme ved første teltcamp. Vi hadde leid et telt av nasjonalparken, det viste seg å være et lite tomannstelt, et slikt som du gir til ungene dine for å leke på stranden om sommeren! Vi var glade for at det var oppholdsvær!

Maten bomma vi litt på, siden vi hadde dårlig tid da vi handlet, og fordi kokemulighetene var begrensede og uvisse. Vi skulle visst få lov til å låne bålet til bærerne hadde vi hørt. Så vi baserte kosten på hermetisert spaghetti. Tror det var greit for tove at vi heldigvis hadde med oss en del snop også… Neste tur skal maten stå i høysetet ble vi enige om.

Neste morgen var ”Summit day”, og vi var ivrige etter å komme oss i gang. Tove ville helst begynne å gå kl 02 om natta for å få med seg soloppgangen, slik hun hadde gjort på Kilimanjaro. Guiden var ikke helt med på notene, og påsto at det kunne være ville dyr ute da, og vi inngikk ett kompromiss om å komme oss av gårde kl 06.30. klarvær, og herlig frisk fjelluft møtte oss den morgenen. For en glede. Det var kaldt da vi stod opp, og vi hadde på oss alle klærne våre, inkludert ullundertøy, fleece, goretexjakker, lue, votter og hals. Ved naboteltet stod det en gærning i t-skjorte og plystret i vinden mens han pakket sammen teltet sitt.

What are you doing, sa jeg, did you forget all your clothes at home?

Fyren svarte med et smil: well, no, I am from Scandinavia. This is warm!

Yeah, nå har jeg hørt den også. Selv om jeg har vokst opp nord for polarsirkelen, så skal ingen komme her og fortelle at 7 grader og sur vind er varmt. Og attpåtil en datanerd fra Køben! Han sa dog at han sleit litt i varmen i Kampala da, der klarer vi oss faktisk ganske bra begge to!

Oppover vulkanen forandret vegetasjonen seg igjen, denne gang til høyfjellsflora, uten trær men med masse ”giant lobelia” og høyt gress. Solen strålte, og kroppene fungerte som bare det. Vi var alene i fjellet siden vi var først ute, og livet smilte. Lille julaften! Toppen ble nådd på rekordtid via relativt små stier, og så satt vi der og spiste snop og koste oss i steinura ved toppen. Utsikten ned i det 8 km i diameter store krateret (caldera) var storslått, vi var rett på grensa til Kenya, og solen var fortsatt med oss. Guiden fortalte røverhistorier, som da han i 2003 måtte skyte for å skremme unna noen viltre bøfler. Vi tok også bilder som dere kan se i fotoalbumet vårt.

På vei ned møtte vi de 10-15 andre som var på vei mot toppen, vi var glade for at vi hadde fått oss 45 min alene på toppen. Veien ned var nesten like lang som veien opp. Vi tok det rolig, for å skåne Tove’s knær mest mulig. Men 2600 høydemeter er nå en del uansett. Vi bestemte oss for å gå så langt ned som mulig samme dag, for å gjøre tredje og siste dagen så kort som mulig. Vi slo leir igjen i Sasa Camp, hvor vi feiret dagens suksess med et iskaldt bad i elven, en slurk Portvin og flottet oss med fruktsalat til dessert. Når det blir mørkt kl 19, blir ikke kveldene i teltet så veldig lange, og det er greit å komme seg tidlig opp. Nedturen skulle vise seg å bli et smertehelvette for Tove. Knærne sviktet totalt, og hun følte seg som Hr Flick, bare dobbelt så ille. Uten stavene(som ble brukt som krykker) som hun tilfeldigvis fikk lånt, hadde hun nok aldri kommet ned. Heldigvis kom vi ned til slutt, og en bil stod klar til å kjøre oss til Sipi Falls som ikke ligger langt unna. Det er et fantastisk 99 m høyt vannfall over en nydelig klippe, med en enorm hule under. Der sjekket vi inn på Sipi Falls Resort, et herlig sted ute på klippekanten. Det gjorde som vanlig godt med en dusj, og på kvelden sprettet vi en kald sjampis for å feire juleaften.

Gaver, mat, familie og venner var det lite av. Vi satt og lengtet hjem, og lurte på hvordan vi kom på den ”geniale” ideen om å bli i Uganda i jula. Vi har heldigvis hverandre da, men julaften er liksom en stor og tradisjonell familiehappening for begge to. Begge ringte hjem, før vi fikk seig kylling og ris til julemiddag (ikkeno a’la carte engang, vi måtte bare ta det som ble servert). Ikke hadde de rødvin heller. En litt annen juleaften enn vi er vant til kan man si. Ja ja, nå har vi prøvd det i hvert fall, og bestemt oss for å dra hjem neste år!

Vi hadde lest i guideboken at det var muligheter for sportsklatring i Sipi. Vi måtte jo bare prøve det! Fikk tak i Rob’s Rolling Rock, som tok oss med til en liten klippe som noen italienere hadde vært og boltet opp for ikke lenge siden. Rob hadde også fått utstyret og opplæringen derfra. Det var fantastisk å være tilbake på fjell, og å cruise opp etpar 6b ruter! Alle rutene var vertikale, og interessante med skjulte lommer og fingertak. ”Guiden” vår var dog litt skremmende. Man mister litt trua når man må lære opp guiden sin i sikkerheltsmessige viktigheter! Og klippen var ikke den flotteste i hele verden akkurat. Men Jonas fikk i hvert fall de verste klatreabstinensene beroliget for etpar dager. Tove hadde litt feber og var ikke klar for å utfordre gravitasjonskreftene i veldig stor grad, men brukte tiden på å lære guiden noen enkle sikkerhetsregler. Vi savner de gode og kjente klatrefeltene i Drammensfjorden, det er ikke mye som kan slå dem!