Tove og Jonas i Uganda

Gemeinsame Technische Zuzamarbeit (GTZ) er en tysk NGO bestående av profesjonelle (ment som at ingen jobber frivillig) konsulenter innen bistand. De har et distriktskontor ca 150 meter hjemmefra Huset vårt i Mango road 5. Jeg var innom der og spurte etter jobb for lenge siden, da jeg hadde en stor runde rundt til forskjellige NGO’er i Arua for å spørre om jobb uten hell. Jeg fikk ikke noe respons første gangen, fordi sjefen (en tysker) ikke var til stede. Da han endelig kom tilbake fra businessreise, fikk jeg jobb på dagen! Det viste seg nemlig at de kunne trenge en ingeniør. En kar som skulle skrive om et prosjekt kunne plutselig ikke allikevel, så GTZ var i beit. Litt flaks skal man ha! Jeg gikk ut derfra med en studiebeskrivelse og noen kart under armen, og stor arbeidslyst etter flere uker i strekk i hengekøye. Så etter å ha ventet to uker på at CV’en min skulle bli godkjent av sjefene i Tyskland, så var jeg i gang.

GTZ samarbeider med staten om et prosjekt som heter ”Food and Nutrition security prject in Northern Uganda”. Det går ut på å hjelpe de lokale marginaliserte bøndene med opplæring i jordbruk (det er dannet mange farm groups som får trening og informasjon sammen), promotere og selge forbedrede frø og planter, samt annet. I mai 2007 var det en tysk konsulent som avsluttet et studie i hvordan jordbruket kunne forbedres, og som en forlengelse av det er det mitt prosjekt skal se på. Prosjektet heter ”Study on small scale irrigation possibilities in the six refugee hosting sub-counties of Arua and Yumbe district”. Det har vært veldig varierende og lite regn i området de siste årene, så det er identifisert som et av de viktigste problemene for å øke jordbruksproduksjonen i området. Her kan irrigasjon spille en stor rolle. De viktigste resultatene som skal oppnås i studiet er å:
• identifisere mulige steder for småskala irrigasjon (vanning),
• bestemme mulige tekniske løsninger (pumper, rør og lignende) for å få vannet fra kilden til jordet
• utarbeide treningsmoduler for å trene opp bøndene i bruken av utstyret som blir foreslått
• bestemme og vurdere økonomiske forhold for hvert av de identifiserte stedene
• finne bærekraftige løsninger for drift og vedlikehold

det er mao et ganske omfattende studie, og min første tanke var at dette er jo noe man kunne brukt flere år på. Men jeg har 6 uker på meg, og skal levere en fyldig rapport den 14.09.07. så jeg føler meg litt som en student igjen, med prosjekt og rapport som skal være ferdig på en kort frist.

Jeg har kommet godt i gang føler jeg (det burde jeg, for 3 uker har gått allerede). Jeg har vært i 4 sub-counties (tilsvarende en norsk kommune) på møter og befaring. Møtene har vært trivelige (om enn ikke så informative), og befaringene veldig spennende. Jeg har identifisert 14 steder, og havner nok opp i en ca 20 steder som skal beskrives i minste detalj i rapporten min. Jeg føler allikevel at jeg har brukt uforholdsmessig mye tid til administrasjon nå i begynnelsen. Før man kan få jobbe i et sub-county må en være offisielt introdusert til sjefene der. Det høres jo for så vidt greit ut det, men det er ikke alltid like lett å nå fram til alle.
• Det er ikke strøm i mils omkrets rundt kommunehuset (kontoret til sjefene). Dette betyr
o Ingen pc for e-mail
o Ingen strøm til å lade mobiltelefonene. Mobilene må sendes til Arua 1-2 timer unna for lading, og det skjer jo ikke alltid tidsnok.
o Veldig dårlig mobildekning
• Ingen mobilnummer er koblet til navn her i Uganda, alle kan kjøpe et mobilnummer og begynne å bruke med en gang. Det vil si at det er vanskelig å vite telefonnummeret til sjefene i distriktene, og det er ikke registrert noe sentralt sted så en kan innhente informasjonen. Fasttelefon og sentralbord eksisterer ikke i kommunene.
• Det koster faktisk over 1,50 kr i minuttet å ringe, så telefonintervjuer er ganske utelukket
• Det er ingen postvesen utenfor Arua. Det vil si at brev må kjøres personlig fra sted til sted.

Jeg har skrevet et brev for å fortelle hva jeg har til hensikt å gjøre på befaringene, og sagt hvilket sted og klokkeslett og dato jeg kommer på besøk for å møte sjefene i kommunene. I tillegg har Arua district water department skrevet brev og introdusert meg. Brevene er sendt med bil, siden GTZ er ute i de 6 kommunene ca en gang i uka. Jeg må da avtale med de som skal ut om at de leverer brevet til rette vedkommende, og bare håpe at de kommer fram. Her på mandagen skulle jeg til Rigbo sub-county. Etter å ha kjørt i ca 1,5 time, så står det jaggu meg en svær semitrailer på tvers i veien, sunket ned en meter i gjørme. Det viste seg at den hadde stått der i 4 dager, og ingen fikk den løs. Det var umulig å komme rundt (selv med 4×4), så da var det bare å snu og kjøre hjem igjen (korteste omvei var over 2 timer). Det fortvilende var jo at jeg ikke fikk tak i dem jeg skulle møte den dagen, pga mobildekning og avslåtte telefoner pga tomt batteri.

Uansett så føles det veldig bra å jobbe, og jeg tror at prosjektet kan ha stor innflytelse på mange av de fattigste bøndene her i området. Det gir en ekstra motivasjon til å gjøre en god jobb.

Uke 28

Det er mye man kan si om veiene i Uganda, med kjedelige er de i hvertfall ikke. For tiden ligner veiene mer på dårlige krøtterstier som det heter på trøndersk, der første og andre gir er flittig i bruk. I Uganda er det i prinsippet venstrekjøring, men i praksis kjører man der det er mulig å komme seg fremover. Forbikjøring kan like godt skje på høyre som venstre side. Et annet trafikalt fenomen bygger på chicken prinsippet, noe som får de litt uerfarne passasjerene(Tove) til å lukke øynene. En annen utfordring langs veien er alle folkene både til fots og på sykkel som transporterer stort og smått. Myke trafikkanter kan man trygt kalle de. Dyr av ulike slag liker også å utfordre skjebnen langs veien. Noen foretrekker å slappe av midt på veien, mens andre synes det er kult å løpe over veien rett foran bilen. Noen blir dagens middag litt tidligere enn planlagt.

Det er helt hjerterått, men vi har fått beskjed om at det er viktig å aldri stoppe hvis en er innblandet i, eller kjører/går/sykler forbi en ulykke. Vi snakket med en canadier som hadde tatt med seg en døende mann som lå i veien til sykehus. Han endte opp med å få skylden for ulykken, og måtte betale for begravelsen samt erstatning til de etterlatte. Det er fordi vi hvite har penger. Ulykker er det ofte, Jonas gikk forbi en motorsykkelulykke selv i dag. Det er bare å haste forbi!

Jeg har vært ansatt i over en måned, men er fremdels langt unna en total oversikt og kontroll over feltet. Arbeidsoppgavene er så utrolig omfattende at det er vanskelig å oppsummere dem på noen linjer. Som sagt så har UNHCR delegert mye den operative ledelsen av flyktningebosetningene til ulike partnere, både nasjonale og internasjonale. Mye av arbeidet består derfor av koordinering av partnerne og aktivitetene. Det er en jungel av organisasjoner som har nesten like forkortelser - DED, DDHS, DEO, DCD- for å nevne noen få.

Det mest givende arbeidet er imidlertid de individuelle sakene som vi må ta stilling til og behandle. Slike saker omfatter de mest sårbare av flyktningene som trenger spesiell beskyttelse, oppmerksomhet, matrasjoner og råd. Det er mange mindreårige der foreldrene enten har blitt drept eller er forsvunnet, som trenger oppfølging og beskyttelse. Det er mange eldre som ikke har krefter til å dyrke den utdelte jordflekken, og derfor trenger større matrasjoner. Å være flyktning er en stor påkjenning for mange. Mange har store traumer etter forferdelige opplevelser i hjemlandet, andre har store tilpasningsproblemer. Løsningen for en del menn og kvinner er å utagere ved å drikke og/eller slå familiemedlemmer (ofte kona). Det er mange slike tilfeller av SGBV (Sexual and Gender Based Violence) som det heter på FN-språket, som er veldig vanskelig å løse. Skilsmisse og politianmeldelse ville vært det naturlige valget i Norge, men dette er langt fra det reelle valget her. Hvis man er så heldig å få saken for retten så vil ikke en dom få andre konsekvenser enn en enda tynnere lommebok og mer ydmykelse og frustrasjon enn før.    

Jobben innebærer mye reising til og fra bosetningene. De ligger mellom 1 og 3 timer fra kontoret vårt i Arua, så mye tid tilbringes i en bil. Tiden som tilbringes i bilen fungerer som en slags meditasjonsprosess. Etter å ha møtt mennesker som har overlevd eller befinner seg i et helvete som er helt uvirkelig for oss som er født på solsiden, så er det godt å bruke litt tid på å bearbeide inntrykkene. Det er en enorm påkjenning å lytte til historiene, men det er en større belastning å ikke kunne hjelpe. Det er så utrolig lite man kan gjøre. Litt ekstra mat og noen skolebøker kan aldri ta bort de grusomme minnene til den jenta som var vitne til at foreldrene ble slaktet ned foran øynene på henne.

Uke 26

Arua (http://unjobs.org/duty_stations/uganda/arua) er en sjarmerende liten by i West Nile regionen nordvest i Uganda, som vokser i både størrelse og økonomi for tiden. Vi har hørt forskjellige innbyggertall, men det anslås at det om natten bor mellom 30-40.000 mennesker her, mens om dagen er det opptil 200.000 her. Det er nok fordi byen er et handelssentrum for handel mellom Kongo (DRC), Uganda og Sudan, med grenseoverganger i umiddelbar naerhet. Leste på BBC TV i dag at regjeringen i Uganda og Lord’s Resistance Army LRA har underskrevet en fredsavtale, noe som nok vil kunne gi ytterligere vekst og trygghet i regionen. Problemet her har jo vaert (svaert forenklet fortalt) at Sudanesere har flyktet til Uganda fra Soer-Sudan pga geriljakrig der, og har blitt moett med utrygghet i Uganda ogsaa pga geriljakrig her. Det har heldigvis vaert relativt rolig her i Arua-distriktet de siste aarene. Nordoest i Uganda er det fortsatt relativt utrygt aa dra.

Det sies at landets største marked befinner seg her i Arua. Stort og uoversiktlig er det i hvert fall, og interessant. Her kan du få kjøpt det meste, blant annet sykkeldeler, sandaler laget av gamle bildekk, brukte klær fra 50-tallets storhetstid i Amerika, og fisk, kjøtt (både levende og slaktet), lokal sprit, skumgummi-madrasser og popcorn! Ellers får man tak i det meste, både hvitevarer og brunevarer, i byen. Det er flere butikker med bare stereoanlegg og kjøleskap her (fortsatt et stykke til størrelsen og utvalget på Elkjøp, men dog). Disse type butikker har aapnet visstnok bare de to siste årene.

Vi har begynt å trene på det lokale helsestudioet. ”Studio” er vel kanskje å overdrive. Det er en ca 20 m² stor utendørs ”scene”, med et hullete tregulv, en utrolig gammel ergometersykkel, etpar ødelagte step-maskiner, en vinglete og spinkel (men funksjonell) benkpress-benk, og noen løse vekter. Som Tove sier, man må være litt kreativ! Men vi kommer da innom de fleste muskelgrupper. Vi er der ca en gang i uka, for å røre litt på oss, og det er rett rundt hjørnet her. De lokale folka som jobber paa hotellet som treningsstudioet ligger i bakhagen til, er relativt nyskjerrige. De er nok ikke helt vant til ”Mundo’s” (bleikfis paa det lokale spraaket i Arua, Lugbara) som trener der…

I går kom det en skikkelig tordenbyge da vi skulle hjem fra trening, og det regnet inn på hele scenen. Så vi bestemte oss for å loepe hjem i regnet, fordi det hørtes litt spennende ut. Mobilen ble klokelig lagt i en liten plastikkpose. Fytti for et regn!! Og vind!! ”It was raining cats and dogs” som de sier på engelsk. Tove løp og Jonas syklet etter. Plutselig, rundt en sving, kom Tove løpende tilbake igjen, med ca 50 enorme okser (buffalo) etter seg. De hadde ca en meter lange horn, og ingen var der for aa gjete dem. Jonas fikk raskt snudd sykkelen, Tove hoppet på, og vi kom oss unna (ikke saa fort riktignok, sykkelen er tungtraakket som bare det). Vi krøp i skjul for regnet og oksene i en liten ”restaurant” av bambus, hvor det regnet rett inn. Vi holdt på å fryse på oss lungebetennelse. Vi fikk nemlig ikke lov til å gå hjem på en stund, fordi restauranteieren var redd for at vi skulle bli truffet av lynet som slo ned rundt oss (min roede t-skjorte gjorde det visst ekstra risikofylt). Hjemme ventet en kald dusj, fordi strømmen var gått.

Etterpaa la vi oss under et teppe i sofaen og saa paa ”Happy feet” paa hjemmekinoanlegget vaart (laptop’en), sammen med Serge. Han er fra Geneve, og bor ogsaa paa gjestehuset paa UNHCR sammen med oss. Trivelig kar som vi har vaert masse sammen med.

Den 27.06 og 29.06 hadde Jonas og Tove bursdag, respektivt. Det ble behørig feiret, først på dagen med å lese mailer og hilsener på nett, tusen takk alle sammen. Senere på kvelden (begge dagene) var vi på vår lokale favorittrestaurant Oasis og spiste middag og tok oss en drink. Vi har på kort tid blitt kjent med en del veldig koselige mennesker her, både lokale og utlendinger (Mundo’s). De er stort sett representanter for ulike Non Governmental Organisations, NGO’er, for eksempel Leger Uten Grenser, Right to Play (tidligere Olympic Aid) og Norsk Flyktningehjelp. Veldig spennende og givende folk å prate med mange av dem. På fredagen rundet vi av natten på det lokale discoteket (club), som heter Annex. Det var veldig morro, og Tove lærte de lokale damene noen frekke dansetrinn. Det var både ”big mama’s”, og smekre ungjenter på dansegulvet. Jonas drakk øl. Vi var begge litt slitne på lørdagen… Søndag var det avskjedsfest for Judy fra Miami, vi var i det flotte huset til en svenske (Per Olof, lederen for Norsk flyktningehjelp). Der var det herlig mat, pils, og prat. Kos! Det er ikke vanskelig å være sosial her i hvert fall.

Tove brukte uken på jobb til å sette seg mer inn i ulike arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Det får hun fortelle mer om senere selv. Jonas har brukt uken på å gå rundt til de forskjellige NGO’ene i byen her, og rett og slett søkt etter jobb. Jonas er ute etter en frivillig jobb et eller annet sted, helst hvor man kan jobbe med mennesker. Nå er i hvert fall CV’en i sirkulasjon, så da får vi se om det blir napp. Det er ikke så lett for NGO’ene å ansette tilfeldige folk fra gata slik som meg. De fleste ansatte blir rekruttert sentralt, og sendt ”on mission” etterpå. Det er ikke alle som vet helt hva de skal svare naar han spoer om aa faa en frivillig jobb. Kanskje blir det en tur til Kampala snart, for å dra på jobbintervju på hovedkontorene. Vi får se, det er fortsatt mange muligheter igjen, og vi har god tid.

Uke 25

Mandag morgen begynte Toves første arbeidsdag i UNHCR, Sub-office Arua. Hun fikk være med en delegasjon til en flyktningeleir, Rhino Camp. Det kalles en settlement her, og det er ikke akkurat slik man ser for seg en flyktningeleir fra nyhetene. Mange av innbyggerne har bodd i settlementene i opp til to tiår, og kommer hovedsaklig fra Sudan (men ogsaa noen fra Democratic Republic of Congo, DRC). Flyktningene har fått ett stykke land hvor de dyrker mais, tobakk, poteter og lignende, og har bygd seg ”hus” slik de lokale ogsaa har(runde små hus av murstein og leire, med stråtak). Siden flyktningene tiltrekker seg hjelpeorganisasjoner med skoler og helsetjenester som følge, blir de godt mottatt av lokalbefolkningen.

Tirsdag fikk også Jonas mulighet til å få bli med ut til en annen settlement, Imvepi. Det var veldig spennende. Jonas brukte dagen på fotosafari og smaaprat med lokalbefolkningen, mens Tove var i møter og på omvisning. De lokale guttene hadde store vanskeligheter med å forstå at Jonas ikke trodde på en gud, og den lokale presten forkynte hans livssyn til hele landsbyen over høyttaler etterpå.

Et av hovedfokusene til UNHCR i Uganda om dagen er Repatriation, det vil si å sende flyktningene hjem igjen. Men det er lettere sagt enn gjort. Mange har ikke lyst til å dra før avlingene deres er høstet inn, og skoleåret er over for ungene. Og det er ikke før til høsten/vinteren (Norsk tid). I tillegg er både skoler og helsetilbud mye bedre her enn hjemme i Sudan, så man kan forstå at motivasjonen for å dra hjem ikke nødvendigvis er på topp.

På onsdag var det ”World Refuge Day”, med slagordet: Sights and sounds, through the eyes of refugee children. Det ble markert i en av de fire settlementene, med gjester (flyktninger) fra alle settlementene. Det var vennskapelige fotballkamper, underholdning med flott dans og musikk fra de forskjellige settlementene, og lange, kjedelige taler. De har en sær skikk her med ”Guest of Honour”, det vil si en “prominent” gjest som alle taler og innslag er rettet mot å imponere.

Det er veldig flatt rundt i Arua, så det mest populære transportmiddelet er sykkel, og sykkeltaxier (såkalte ”boda-boda”). Guttene (ingen jenter som sykler) har styla opp syklene med farger og glitter, og har store skumgummi-seter på de solide bagasjebrettene til passasjerer (både betalende og kamerater). Jonas fikk sin drøm oppfylt da han på torsdag kjøpte seg en sykkel maken til den de lokale tøffingene bruker. Det er en blytung doning uten gir, importert fra India. Men for en cruiser! Nå sykler han stolt nedover hovedgata med Tove bakpå skumgummi-setet.

Vi hadde tenkt å komme oss bort i helgen, til Murchison falls nasjonalpark som ligger to timer unna med bil. Men det er tungvint å komme seg rundt her med offentlig transport. Det går ikke busser dit du skal (litt utenfor allfarvei), og de går heller ikke når du vil. Siden vi ikke har fått lokalt førerkort enda (et kriterie for å få låne UNHCR-bilene privat), så blir det dårlig med helgeturer fremover. Vi må nemlig til Kampala for å fixe førerkortet, og det er en stund til vi skal dit. Dessuten er det bare Tove som har lov til å kjøre bilene. Hun rett og slett elsker å kjøre rundt på smale, humpete grusveier fulle av folk og dyr, med store Land Cruisere. NOT!

Helgen har blitt brukt til boklesing, sightseeing i byen (det går fort), shopping på markedet (visstnok Ugandas største), gode middager på de lokale restaurantene, og pils og mat sammen med de andre Mzungu’ene (bleikfis på lokalspråket) vi har blitt kjent med. Paa soendag var vi paa en lokal bule og spiste grillet geitekjoett. Det smakte bra, og som en av vennene vaare sa: ”Tough, but tasty”. Vi har vært uten internett den siste uken, utrolig frustrerende å miste kontakten med omverdenen slik. Haaper det bedrer seg framover.

So long!!

9 dager i Kampala er nå over. Det har vært en meget lærerik periode med mange briefinger og informative samtaler med ansatte på UNHCR kontoret, så nå gleder Tove seg til å begynne å jobbe. Inntrykket så langt er overveldende og Tove er spent på hvordan hun skal klare å løse alle utfordringene nesten alene. Ca 50 000 flyktninger er under hennes portefølje!!! Hun har heldigvis en frivillig som hun kan sjefe rundt så mye hun vil!!(mer om jobben kommer senere)

Oppholdet har bydd på en del frustrasjon i forbindelse med alle de administrative utfordringene som måtte løses(søke om førerkort, ID-kort, visum, bankkonto etc), og mye har enda ikke løst seg. Vi tar tiden til hjelp. Chanti Chanti, som Jonas mener de sier her. Betyr: Rolig rolig- alt ordner seg.

Jonas har vært litt rundt i byen og undersøkt mulighetene for å få en eller annen form for jobb ett eller annet sted. Fortsatt ingen napp, men jobbsøkingen skal intensiveres nå når vi er ankommet Arua. Han håper på en frivillig jobb, gjerne innen ingeniør-genren.

Oppholdet på Golf Course Apartments har fungert som en liten oase både mentalt og fysisk. Det er et stort leilighetskompleks ved siden av en stor golfbane. Det er fantastisk vakkert her med mange trær og planter. Det er også basseng og treningsrom der, og disse fasilitetene har blitt brukt flittig for å opprettholde litt av den normale rutinen vi hadde i Norge.

Jonas har vært noe redusert de siste dagene. Den kroppslige situasjonen nådde sitt klimaks på torsdag kveld/natt med feber og nedsatt mentalt og psykisk form. Jonas var overbevist om at han hadde fått Malaria og var sikker på at døden lurte i krokene, og hvis han overlevde skulle han ta første fly tilbake til Norge. Tove var mindre overbevist om malariateorien iom at feberen ikke var så høy, og at vi begge tar malariamedisin som skal ta knekken på styggheten. Men for sikkerhets skyld dro vi til legen på UNDP fredag morgen og tok en test. Det viste seg at Tove hadde rett, og Jonas sin ”Malaria” var en vanlig influensa. Meget lettet over å få livet tilbake slappet vi av hjemme fredag kveld og så ”The Interpreter”. Da filmen nådde sitt klimaks merket vi noen underlige lyder og vi trodde at det var vinden som rusket litt ekstra i vinduene. Lyden utviklet seg til ganske kraftige skjelvinger og hele bygningen beveget seg. Hva i f…. er det som skjer?? Vi var begge noe skjelven og var usikre på hva vi skulle gjøre. Løpe ut? Gjemme oss under bordet? Tove ransaket sin hjerne for å finne ut om jordskjelv var et av temaene vi tok i sikkerhetskurset, men nei.  Vi hadde riktignok lært å håndtere kidnapping, å bli beskutt, ranet, voldtatt, arrestert, navigere etter stjerner etc, men jordskjelv var ikke på agendaen. Før vi rakk å ta en avgjørelse så var det hele over. Tilbake satt vi noe skjelven og glad for å ha overlevd enda en gang. Veggene i leiligheten fikk noen sprekker, men bygningen bestod testen. Å få livet i gave to ganger i løpet av en dag er noe spesielt. Vi lærte i ettertid at det beste er å løpe ut, hvis dette ikke er mulig; stå i dørkarmen! Så nå vet vi det.

Nå har vi nettopp ankommet Arua, som skal bli vårt nye hjem fremover. Flyturen hit var fantastisk. Vi fløy over myrer, store og små dyrkede åkrerlapper. Vi fløy over Lake Victoria og Lake Albert og til slutt over Nilen. Landet er utrolig grønt og frodig!!  Vi landet på et lite jorde litt utenfor byen. Et lite skur for innsjekking var det eneste som minnet om en flyplass. Welcome to ARUA!! Sjefen for kontoret tok i mot -og innlosjert oss i gjestehuset like ved kontoret. Her skal vi bo til huset vårt er ledig- i begynnelsen av Juli. Vi kjørte forbi huset i dag, og det ser fantastisk ut! Vi gleder oss stort til å flytte inn.    

Endelig er vi trygt innlosjert på the Golf Resort Apartment i Kampala. Veien hit har vært noe komplisert. Før vi dro til Kampala ble vi forespeilet en mottakelse av UNHCR som skulle plukke oss opp og kjøre oss til nærmeste hotell i Entebbe (Der flyplassen er). Jonas gledet seg spesielt til en VIP mottakelse med stor fanfare og overrekkelse av blomster. Velkomsten ble noe anderledes.  Vi mistet ett av våre kolli (andre gangen på under en uke) og måtte derfor stå en særdeles lite effektiv registeringskø. Jonas var som vanlig kjapp på avtrekkeren og stilte seg først i køen, men på et noe merkelig vis kom han sist ut. Vi var derfor de siste som forlot flyplassen langt over midnatt. Etter at denne endeløse prosessen var over gledet vi oss ekstra til at bil og sjåfør stod klar. Det viste seg imidlertid at sjåføren ble lei av å vente og hadde forlatt åstedet. Der stod vi med ca 90  kg bagasje,  og var litt usikre på veien videre. Vi var sterkt advart mot å kjøre de 4 milene til Kampala etter mørkets frambrudd og bestemte oss derfor for å sjekke inn på et hotell i Entebbe. Det var heldigvis en taxisjåfør som var igjen, han forlangte en frekk sum  for bilturen (vi hadde ikke de beste forhandingskort på hånden) og kjørte oss til sine slektninger som drev et “fantastic nice hotel”. Dette viste seg å være en “liten” overdrivelse, men de hadde ivertfall myggnetting. 

Etter noen timers søvn bestemte vi oss for å prøve å kontakte UNHCR i Kampala for å bli hentet. Dette viste seg å være noe komplisert iom at ingen av våre telfoner fungerte, og telefonen på hotellet var under “reparation”, så der røk blan B. Vi var heller ikke informert om adressen til UNHCR så vi satte en taxisjåfør på utfordringen. Han hadde en magefølelse for hvor kontoret kunne befinne seg og dette viste seg å stemme som en GPS og vi ankom til stor overraskelse for kontoret. De hadde begynt å spore oss opp og kunne ikke skjønne hvor vi hadde blitt av.

Vi ankom akkurat tidsnok til sikkerhetsbriefing, og dit ble vi kjørt i en skikkelig UNHCR bil, Land Cruiser med feit antenne og aircondition. Jonas følte seg bra! briefingen var nyttig og interessant. Etterpå ble vi innlosjert på nevnte Golf Resort, et herlig leilighetshotell hvor vi har fått toppleiligheten. Nå sitter vi på den lokale irske puben på hjørnet og drikker en iskald “Club” beer for Jonas og ett glass kald hvitvin for Tove. Og de har gratis trådløst internett. Kan det bli bedre??

Da har Tove dratt mot Uganda, i dag søndag 3 juni 2007.

Jonas drar den 7 juni, da skal vi møtes i Amsterdam og fly til Kampala sammen. Der skal vi være i ca en uke, før vi drar videre til Arua hvor vi skal bo i minst ett år.

bare følg med videre, så skal jeg fortelle hvordan det går!!